Da jeg flyttet til Venezia
Tekst og foto: Judah Morford
Dette er en artikkel om hvordan Judah, som er amerikansk og bosatt i Oslo, fikk muligheten til å reise til Venezia på et arbeidsopphold.
Dersom du også drømmer om å bo eller jobbe i Italia, kan kanskje denne artikkelen inspirere deg!
Da jeg flyttet til Venezia
Innhold:
- Slik fikk jeg mulighet til å flytte
- Mitt første møte med Venezia
- Minner fra jobboppholdet i Italia
1. Slik fikk jeg muligheten til å flytte
Bar Caranto er en av mine yndlingsbarer i Venezia for "spritz e cicchetti", en typisk veneziansk aperitivo.
Overskriften fikk meg til å stoppe opp: «Remote workers. Venice wants you».
Det var en gråværsdag i midten av januar 2022, og jeg satt på hjemmekontoret mitt (også kjent som kjøkkenbordet mitt) i Oslo og leste et ukentlig nyhetsbrev om jobbinspirasjon.
Jeg klikket på det drømmaktige bildet av Venezia i artikkelen, en rosenrød solnedgang over lagunen.
Linken tok meg til et nettsted kalt Venywhere, hvor jeg leste om en start-up som ville oppmuntre fjernarbeidere til å flytte til Venezia i minimum 3 måneder.
Er det mulig å bare flytte, liksom?
Kunne jeg virkelig gjøre dette? Hva ville sjefen min og kollegene mine si?
Jeg gjemte ideen i «kanskje en vakker dag»-skuffen i hodet mitt, og krysset av for å bli informert om oppdateringer og fremdrift på start-upen.
Så i juni kom en ny e-post: “Vil du søke om å bli en del av Pilotgruppen?”
Det kostet ingenting å søke, så jeg fylte like godt ut skjemaet som indikerte at jeg kunne komme i januar 2023 (alt for å unnslippe en ny grå januar i Oslo!).
Så i august, enda en e-post: Vi ønsker deg velkommen til Venezia i januar!
Drømmen om å jobbe i Italia virkelig
Hva?! Var det virkelig mulig?
Nå måtte jeg gå så langt som til å diskutere dette med jobben min, og så burde jeg kanskje også nevne det for mannen min.
Dagen etter gikk jeg til sjefen min og fortalte ham om Venywhere, og uten så mye som å blunke sa han: "Vel ... hvorfor ikke?"
Det var begynnelsen på en frihet jeg ikke har kjent på lenge – å ha noe så (etter alt å dømme) fantastisk å se frem til, å være litt redd for hva alt dette ukjente ville bringe, å fryde meg over hva jeg ville lære av det.
Drømmen om å flytte til Venezia føltes uvirkelig, men ble sann.
Forberedelser før avreise til Venezia
Fra slutten av august til desember jobbet jeg med å lære litt italiensk, finne meg en leilighet i Venezia, skaffe flybilletter, holde meg selv fra å bare feige ut og avlyse hele greia – og så var det endelig 6. januar og på tide å flytte til Venezia!
Dagen startet med en hektisk morgen med en nedsnødd flyplass, forsinkelser og en nesten tapt forbindelse, men så satt jeg endelig i setet mitt, og visste at om bare noen timer ville jeg være i mitt nye hjem for de neste månedene.
Jeg kikket ut av vinduet mens flyet begynte å lande.
Mitt første møte med Venezia
Hva var det jeg så i det fjerne gjennom tåken? Markustårnet? Åh, ja, det er Venezia!
Bagasjen min rakk ikke å komme med flyet, men det gjorde bare turen min inn til byen med vannbussen Alilaguna enda enklere.
Jeg anbefaler på det sterkeste å ankomme Venezia sjøveien.
Det tar lengre tid enn med bussen til Piazalle Roma, men det komme inn til byen med båt og se tårnene og bygningene åpenbare seg i horisonten med det glitrende vannet rundt, er bare helt magisk.
Jeg gikk av båten ved Ospedale på nordsiden av byen, ettersom jeg skulle bo i Castello, Venezias største sestiere (nabolag).
Husverten min var der og ventet på meg, og bega oss i vei til leiligheten min.
Noen trange calle (gater) og en bedårende bro over en liten kanal senere, sto vi foran mitt nye hjem.
På vei hjem til leiligheten min i Castello en stille kveld ...
Minner fra jobboppholdet i Italia
Etter at vi hadde diskutert den praktiske informasjonen om leiligheten, fikk jeg utlevert nøklene og ble igjen alene.
Jeg gikk til soverommet og kikket ut vinduet – hustak og gamle fasader så tilbake på meg, klokkene kimet fra et kirketårn i nærheten.
Åh, Venezia, drømmen var blitt til virkelighet!
Dette var starten på tre måneder fulle av eventyr, skjønnhet og en fordypelse i det italienske som jeg sent vil glemme.
Jeg elsket muligheten jeg fikk til å fordype meg i det italienske - høre språket daglig og forsøke å bruke det riktig, som å si hei og ha det når jeg kom og gikk inn i barer, kafeer og små butikker, å bli vant til nye vaner (småkaker til frokost, ho ho!), og bare prøve å gli inn.
