Italiensk film har vært en pioner innenfor en rekke sjangre og stiler, og har inspirert filmskapere over hele verden. Italiensk neorealisme, for eksempel, har satt standarder for realistisk filmskaping og påvirket utviklingen av denne stilen internasjonalt. 

Italienske regissører som Federico Fellini, Michelangelo Antonioni og Luchino Visconti har bidratt til filmens kunstneriske kanon med sine innovative tilnærminger og visjonære skildringer. 

Italiensk film gir oss også et kjærkomment innblikk i landets fascinerende kultur, historie, språk og samfunn, og har vært et viktig verktøy for å formidle italienske verdier, tradisjoner og identitet til verden utenfor. 

I denne artikkelen tar vi deg gjennom den italienske filmhistorien fra de tidlige klassikerne og den italienske komedien til neorealismens brutalitet og de nyere kritikerroste filmene. 

Ta en titt på vår filmguide for å se hvilke av filmene som er tilgjengelige på norske strømmetjenester. 

I filmguiden finner du en oversikt med 59 filmtips i 6 ulike sjangere som; italienske klassikere, kritikerroste filmer, dokumentariske filmer, lett underholdning, TV-serier og engelsk filmer fra Italia. Du kan se trailere og finne mer info hvor du kan se filmene.

Innholdsfortegnelse:

• Italiensk film under fascismen
• Neorealismen i Italia
• De Sica får internasjonal anerkjennelse
• De nye sjangrene melodrama, noir og fantasy
• Italiensk film på 1950-tallet
• Lett underholdning med stikk
• Italiensk film på 60-tallet
• De italienske mesterne
• Politisk film i Italia
• Italiensk western
• Pessimisme på 70-tallet
• Kinoens fall og nye stjerneskudd
• Italias Woody Allen
• Nye kritikerroste filmer
• Italiensk film i 2024

Italiensk film under fascismen

I løpet av den fascistiske perioden fremstilte filmene virkeligheten mer rosenrød enn den egentlig var, på oppdrag fra det fascistiske regimet i Italia som sensurerte alt som ikke stemte overens med dets ideologi.

Denne typen filmer kalles cinema dei telefoni bianchi, altså filmen av hvite telefoner, fordi bildene ofte viser oss mennesker som snakker i telefoner i lyse farger, som ble brukt av de høyere klassene og sto i kontrast til de mørke, billigere variantene.

Neorealismen i Italia

Etter andre verdenskrig eksploderer sjangeren neorealisme, der italienerne måtte takle den harde virkeligheten også på kinolerretet. Den første i sin sjanger var "Ossessione" (1943) av Luchino Visconti, en bedrøvelig, småborgerlig kjærlighethistorie, etterfulgt av RobertoRossellinis "Roma città aperta" (1946), som vant internasjonal berømmelse. 

I “Roma città aperta” tvinger en Gestapo-offiser en prest til å se på mens motstandslederen blir torturert av tyskerne. Filmen, som på norsk er kalt Roma åpen by, blir symbolet på et helt land som tvinges til å åpne øynene for de grusomhetene som nettopp har foregått. 

Det samme skjer i filmene "Sciuscià" (1946) av Vittorio De Sica, i "Paisà" (1946) av Rossellini, og igjen i "Ladri di biciclette" - Sykkeltyvene (1948), også av De Sica.

Filmen Roma åpen by finnes tilgjengelig på norske strømmetjenester - ta en titt på vår filmguide for tips til hvilke italienske filmer som kan strømmes fra Norge

De Sica får internasjonal anerkjennelse

Takket være disse dyktige regissørene, som ofte caster skuespillere fra gaten, gjenfødes også italiensk film fremfor verdens øyne. 

Faktisk vinner De Sicas to filmer "Sciuscià" og "Ladri di biciclette" Oscar for beste utenlandske film, og med vant man også tilbake litt av verdigheten til et land som helst vil glemme sin mørke fortid.

Dette gir også ny næring til filmindustrien og filmstudiene i Cinecittà som i løpet av krigen var blitt en flyktningleir. 

Det italienske publikumet satte imidlertid ikke pris på disse filmene da de opplevdes som rå og brutale; de foretrakk å flykte fra virkeligheten med glitrende amerikanske komedier!

Filmstudioet Cinecittà i Roma

Cinecittà er et filmstudio i Roma og sentrum for italiensk film. Studioet ble grunnlagt av Benito Mussolini i 1937 under slagordet "Il cinema è l'arma più forte" - film er det kraftigste våpenet. 

Målet var med andre ord å lage propaganda. Under andre verdenskrig ble studioet bombet av motstanderne. 

I 1950-årene huset Cinecittà flere store amerikanske filmproduksjoner som Roman Holiday (1953) med Audrey Hepburn.

I senere tid ble Cinecittà mest assosiert med Federico Fellini og flere av hans mesterverk som La dolce vita (1960) og Satyricon (1969).

La dolce vita og Roman Holiday er tilgjengelige på norske strømmetjenester! Sjekk hvor du finner disse og mange andre filmer i vår filmguide.

De nye sjangrene melodrama, noir og fantasy

I løpet av neorealismen dukker det opp andre mer populære sjangre som melodrama med for eksempel "Riso amaro" (1949) av Giuseppe De Santis, "Catene" (1949) av Raffaello Matarazzo, 'noir' eller krim med "Il bandito" (1946) av Alberto Lattuada, og fantasy med "Miracolo a Milano" (1951) av Vittorio De Sica.

Italiensk film på 1950-tallet

På 1950-tallet mistet neorealismen sin vitalitet, selv om hovedpersonene Rossellini og Visconti fortsatte å være fremtredende skikkelser.

I mellomtiden dukket det opp andre store regissører som Federico Fellini og Michelangelo Antonioni, som skulle komme til å lage noen av de største italienske klassikerne.

Federico Fellini og Michelangelo Antonioni

Fellini har en drømmeaktig, ironisk stil med særlig oppmerksomhet på samfunnets utstøtte, og det i så stor grad at dette blir en sjanger i seg selv.

Filmene hans "La strada" (1954), "Le notti di Cabiria" (1957) og "8 ½" (1963) vant Oscar for sine nihilistiske historier som sentrerer rundt det vi på italiensk kaller “incomunicabilità”, altså mangelen på evne til å formidle eller forstå følelser, tanker og erfaringer til andre mennesker.

"La Dolce Vita" (1960) blir en verdensomspennende suksess, sitert i dusinvis av andre filmer. 

Antonioni med sin trilogi "L'avventura" (1959), "La notte" (1960) og "L'eclisse" (1962) representerer tilværelsens drama med en annen type fortelling, som fokuserer på virkningene av hendelser snarere enn på hendelsenes kronologi.

La dolce vita - en livsstil

"La Dolce Vita" av Federico Fellini har blitt et ikonisk stykke filmhistorie og har inspirert en rekke etterfølgende filmer, musikk og kunstverk. 

Filmens skildring av det glamorøse og dekadente Roma på 1960-tallet har bidratt til å forme vår oppfatning av denne epoken og en livsstil preget av luksus, eleganse og hedonisme. 

Filmen, og således også begrepet, rommer også en samfunnskritikk, i det at karakterene strever med å finne ekte mening og lykke i en verden preget av overflod og tomhet.

Men uttrykket "la dolce vita" har gått videre til å leve sitt eget liv og assosieres i dag med en positiv filosofisk betydning. Det brukes gjerne for å beskrive en holdning eller tilnærming til livet der man fokuserer på å være tilstede i øyeblikket og nyte livets små gleder.

“La dolce vita” synes løst forbundet til Il dolce far niente - gleden over å gjøre ingenting, og til det typiske italienske som å nyte en cornetto og cappuccino til frokost og en aperitivo før middag, spasere langs sjøen i lunsjpausen, sole seg på en benk, ta seg tid til å snakke med fremmede, være sammen med bestemor og koke kjøttsaus halve søndagen.

“La dolce vita” refererer ofte til en viss livsstil. Her fra Bar Giamaica i Milano, 1950